I dag fjerner jeg henne fra Facebook… september 17, 2009
Jeg hadde en gang en venninne som jeg var fryktelig glad i. Jeg var mer glad i henne enn hun var i meg. Det er i hvert fall bevist i ettertid, men jeg visste det vel allerede da. Hun var populær, og pen, men det har ingenting med saken å gjøre, selv om jeg ofte misunte henne akkurat det.
Vi ble kjent da vi gikk på samme fritidsaktivitet på ungdomsskolen og hun plutselig ble forelska i en felles venn av oss. Hun måtte bare snakke med noe om det, og helt tilfeldig ble det meg. Men det var starten på et fint vennskap, som jeg ikke ville vært foruten. Min venninne var travel, hadde mange aktiviteter å delta på, men jeg følte meg prioritert, i flere år. Vi delte til og med leilighet det første året på høgskole/universitet, hvilket jeg husker som et fantastisk morsomt år. Etter som årene gikk flyttet jeg til andre kanten av landet mens hun holdt seg nærere hjemstedet vårt, men vi mistet ikke kontakten for det. Jeg storkoste meg med e-poster fra henne, og vi sendte brev da hun var i utlandet ett år. Hun er en fantastisk dame, som jeg beundrer og er utrolig glad i. Men hun dumpa meg.
Da hun traff sin nåværende mann var det plutselig slutt. Jeg tror overhodet ikke det er hans skyld, jeg tror det er henne selv som valgte å gjøre det slik. Alle fra den gamle gjengen har hun droppet kontakt med, og jeg som var hennes beste venninne? Ikke interessant lenger. Slikt gjør vondt. Det er klart, det gikk gradvis i starten, sjeldnere telefoner og mailer… Hun og mannen var gjester i bryllupet mitt en sommer. Da hun begynte å planlegge sitt eget bryllup sommeren etter fikk jeg se bilder av kjolen hennes. Så ble det plutselig bom stilt. Hun hadde bestemt seg for å ikke invitere meg, det forstod jeg i ettertid, og da var det pinlig å ha kontakt frem til bryllupet. Det såra meg dypt! For det var ikke noe bittelite bryllup hun holdt, nei, hun hadde vel nærmere 130 gjester slik jeg forstod det. Slekt var viktigst. Jeg fikk ikke rent få spørsmål fra vennene mine heller om ikke jeg var invitert i bryllupet hennes. Det var altså flere enn jeg som syns det var rart…
Vel, jeg anser henne ikke lenger som en venn. Hadde det vært meg som innså at jeg ikke ville invitere henne i bryllupet mitt ville jeg sagt det rett ut, tror jeg. “Beklager, vi får faktisk ikke mulighet til å invitere alle venner i bryllupet vårt, men kanskje dere vil komme til kaffen?” Det hadde jeg sagt… Hun derimot, valgte å ikke si noe som helst, kutte kontakten og late som ingenting.
Hun har gjort noen forsøk på å ta kontakt. Sendt en e-post, stilt noen spørsmål på Facebook. Jeg må overse det. Jeg klarer ikke å involvere meg for mye. Jeg er så utrolig glad i henne, og derfor har hun makt til å såre meg. Jeg orker ikke gå gjennom det flere ganger, derfor har jeg kuttet henne ut… Men jeg tenker på henne hver gang jeg sminker meg, gamle minner dukker opp. Og jeg klarer ikke fjerne henne fra Facebook, jeg må liksom ha henne tilgjengelig. Jeg får gjøre noe med det. I dag fjerner jeg henne fra Facebook.
